h1

Bolivia

14.07.13

Etter en uke i Valparaiso bestemte vi oss for å dra til Bolivia. Forskjellene mellom Chile og Bolivia kan vanskelig overdrives. Mens Chile er helt på øvre grense av hva som regnes som u-land, er Bolivia et av de fattigste landene i Sør-Amerika. Selv når en sammenligner med relativt fattige Valparaiso, er forskjellen til La Paz slående. I Bolivias største by lander man på over 4000 meter, mens byen stort sett ligger på rundt 3600. Med andre ord blir man høydesyk. Det merkes ved hodepine og svimmelhet, samtidig som høyden reduserer kondisjonen betraktelig. Selv korte trapper kan gjøre en anpusten. Jeg vil derfor anbefale å ta høyden gradvis, og ikke fly rett til La Paz, slik vi gjorde.

La Paz er hektisk, annerledes, kaotisk og veldig interessant. Fjellene som kan sees fra byen har topper over 6000 meter, mens mange av husene er bygd halvferdige opp langs kanten av dalen. På avstand kan de minne om legohus. Selv om byen ikke er av de tryggeste, opplevde vi ingenting av slik karakter. Vi besøkte heksemarkedene, der de selger uttørkede lamafostre til rituelt bruk, i tillegg til mange små utsalgssteder med billig bolivianske håndverk og noen koselige restauranter. Noen, i og med at byen kryr av fast food-steder. Det er vanskelig å gå mer enn 20 meter uten å se kjeder for fritert kylling eller lignende.

Evo Morales er landes president. En populær, rimelig sosialistisk fyr med sterk urfolkbakgrunn. Han har tatt tilbake de tidligere privatiserte storselskapene og gjort en del for utvikling blant landes fattige. Likevel er det noe urovekkende med en president som setter opp haugevis med bilder av seg selv langs motorveien.

Vi klarte ikke høyden særlig godt, og dro derfor etter et par dager sørover og nedover til Sucre, med nattbuss. Buss i Bolivia er et kapittel for seg selv, med vanvittig mange selskaper og bare kaos. Mot alle odds kom vi oss likevel med bussen. Sucre er byen som ifølge boliviansk grunnlov er hovedstaden, selv om kun høyesterett fortsatt befinner seg i byen. Kontrasten til La Paz kunne ikke vært større. Sucre er relativt avslappet, varmt, har mange fine bygninger fra kolonitiden og flust med gode spisesteder. Hostellet vi bodde på hadde en fantastisk takterasse, med sol hele dagen og utsikt over det meste av byen, til beskjedne 45 kroner natta. Her fant vi tilbake kreftene, møtte en hyggelig engelskmann, noen svensker og slikt. Endelig fikk vi følelse av sommerferie, med varme og rolige dager. Fredagen var vi på ridetur i vakkert fjellandskap et stykke fra byen. Å ri var gøy denne gangen også.

Idag er vi tilbake i La Paz, og ferden går straks tilbake til Chile. Iquique er neste mål.

20130714-164140.jpg

20130714-164207.jpg

20130714-164219.jpg

20130714-164348.jpg

20130714-164357.jpg

20130714-164753.jpg

20130714-164808.jpg

Reklamer
h1

Chile

11.07.13

Sekken er på ryggen og denne gang er Ina reisefølge. Vi har ganske lenge hatt en plan om å reise til Chile, av noe uvisse grunner. Dermed bega vi oss 29. juni ut på denne ferden, til nesten andre siden av kloden, i tiden som er vinter sør i Sør-Amerika. Etter et 12-timers opphold i Paris, der vi rakk opp og ned i Eiffel-tårnet, gikk flyturen til Santiago og rett derfra til Valparaiso. Valparaiso er en vakker, merkelig og svært original by ved kysten av Chile, om lag en og en halv time fra hovedstaden Santiago. Nettene var kalde, mens dagene kunne være nesten like varme som norsk sommer, så lenge det var sol. Vi hadde én ukes spanskkurs, og møtte spennende folk fra Australia og USA der. Valparaiso er fullt av vakre veggmalerier, koselige restauranter, kafeer og puber, hyggelige mennesker og morsomme butikker. Hostellet Luna Sonrisa, i Cerro Alegre-området, ble nesten et hjem for oss, med frokost servert klokken 8 slik at vi rakk skolen klokken 9. Språkskolen ved navn Natalislang anbefales, og var god for å friske opp halvglemte spanskunnskaper, som er nyttige når en reiser i Chile. Vår venn fra Australia coachsurfet hos en chilener, og vi fikk med det lokalt følge til både puber og nattklubb. Nattklubb er kanskje ikke rett betegnelse, men stedet var fullt av dansende chilenere, live musikk og salg av øl, empanadas og pisco. Jeg kunne ikke helt leve opp til de lokales salsa-ferdigheter, men fant trøst i god stemning og drikke. Ellers brukte vi selvfølgelig flittig «ascensors», en slags heis/bane som brukes jevnlig av både befolkningen og turister for å komme seg opp og ned den bratte byen og gir den et særlig karakterisk preg. Siste dagen i Valparaiso var gatene fylt av marsjerende og dansende mennesker, i alle slags drakter og kostymer, med trommer og andre instrumenter. Vi har forlatt den vakre og spennende byen med mange gode minner og er reist videre.20130711-111558.jpg

20130711-111611.jpg

20130711-111902.jpg

20130711-112313.jpg

h1

Utveksling i England

12.02.13

Dette semesteret er jeg utvekslingsstudent ved University of Essex i England. Her har jeg allerede tilbrakt om lag en måned og trives godt. Universitetet ligger tjue minutter med buss fra Colchester, visstnok Englands eldste by. Livet i England er sosialt og overraskende lite stressende. Vi er en gjeng utvekslingsstudenter som er blitt relativt gode venner, og en stor andel av dem deler kjøkken i tårnet like ved huset jeg bor i. Fagene jeg tar er mindre utfordrende enn forventet, men likevel interessante. Trade Economics er greit og et ganske typisk fag, med lite nytt. Industrial Organization er spennende og gøy, med aktiv bruk av spillteori. Development Economics er favorittfaget dette semesteret, med annerledes modeller og interessante problemstillinger. Det er om mulig mindre undervisning her enn ved UiO, så hovedinnsatsen ligger i lesing og oppgaver. Hverdagen består ofte av studiearbeid og kafébesøk på dagtid og øl og campusuteliv på kveldstid. Her er det både pub og klubb på campus, og det er dermed ingenting å utsette på festtilgangen.

Forskjellene fra Norge til England er ikke enorme, men et par ting har jeg merket meg:

Ølpriser: Nær halv pris sammenlignet med Norge og svært tilgjengelig.

Adaptere: Ikke bare selvfølgeligheten i at en må ha adapter i England, men at det er strenge krav for hva slags adapter. Min Clas Ohlson-versjon ble konfiskert av Accomodation Office, uten forvarsel.

ID: Visa-kort er ikke godkjent nesten noe sted, til min store og vedvarende frustrasjon.

Alder: Gjennomsnittsalderen på studentene er betydelig lavere enn på UiO og inntrykket forsterkes av at engelskmenn begynner ett år tidligere på universitetet.

Denne helgen var jeg tilbake i Norge, på årsmøte i AUF Akershus. Etter tre og et halvt år i fylkesstyret har jeg gått av som nestleder. Mitt engasjement for politikk er ikke slutt, men en pause er nødvendig. Overgangen fra mange møter til  kun ukentlig øl med Essex Labour Students er stor. Det er uvant å ikke ha noe fornuftig jeg kan gjøre på fritiden, men det er selvsagt også godt og avslappende.

Jeg kjenner jeg har et behov for å skrive og skal dermed forsøke å bruke bloggen noe mer aktivt fremover. Frykten er at innholdet vil bli desto mindre interessant for den store allmue når jeg ikke er like politisk aktiv. Empirien er heldigvis ikke enig, gjennom at bloggen stort sett har 4-5 ganger flere daglige treff ved reiseinnlegg enn ved innlegg om politikk.

BildeBilde

1: Campus og biblioteket sett fra andre siden av dammen

2: Huset jeg bor i, etter kortvarig snøfall

h1

2012

01.01.13

I 2012 har jeg blitt forfatter, reist til Balkan, Mellom-Amerika, Spania, England og Sunnmøre, vært nestleder i AUF i Akershus, lært spansk, vært seminarleder, tatt spennende fag og møtt nye mennesker. Jeg håper det neste året vil inneholde like mange meningsfulle øyeblikk.

I det foregående året leste jeg disse bøkene:

– «Sjelevandreren», Ann Brashares

– «Norwegian Wood», Haruki Murakami

– «Veronika vil dø», Paulo Coelho

– «Livsfilosofi», Arne Næss

– «Kabalmysteriet», Jostein Gaarder

– «Looking For Alaska», John Green

– «Morgen i Jenin», Susan Abulhawa

– «Høyest elsket», Hilde Hagerup

– «Et Guds barn», Cormac McCarthy

– «Øya», Victoria Hislop

– «Drømmehjerte», Cecilia Samartin

– «Hoggerne», Roy Jacobsen

– «Prost Gotvins geometri», Gert Nygårdshaug

– «Saman er ein mindre aleine», Anna Gavalda

– «Rom ved havet, rom i byen», Frode Grytten

– «Ikke forlat meg», Stig Sæterbakken

– «På vegne av venner», Kristopher Schau

– «Jeg er Prableen», Prableen Kaur

– «The Hand of Fatima», Ildefonso Falcones

– «The Diaries of Che Guevara», Che Guevara

– «The Sunset Limited», Cormac McCarthy

Blant disse vil jeg særlig anbefale «Norwegian Wood», «Høyest elsket» og «Jeg er Prableen».

Mandag 7. januar reiser jeg til England. Jeg ser fram til det og er spent på hvordan det blir.  Nyttårsforsetter er ikke min greie, men om jeg skulle hatt ett ville det vært noe slikt: sette enda større pris på å leve her og nå og jobbe enda hardere for en bedre verden.

h1

Tilbake i Havanna, ved veis ende

21.11.12

Jeg er tilbake i Havanna etter et veldig flott opphold i Trinidad. Siste dagen fikk jeg servert hummer hos vertsfamilien, noe av det desidert beste jeg har smakt. Hummer maa vaere sjoematens svar paa oksebiff.

Jeg er i Verado, en annen del av Havanna enn sist. Da jeg var her tidligere var jeg i Habana Vieja, det mest populaere omraadet  for turistbesoek, og ogsaa det man i stoerst grad forbinner med Cuba og Havanna. Naa er jeg i det som skal vaere det kulturelle sentrum av byen. Svaert annerledes enn Vieja, med et mye mer moderne preg, baade paa bygninger og folk. Her er folk mindre masete, restaurantene mer moderne og husene noe mindre nedslitte. Stilene kraesjer fullstendig, med enorme 50-tallshoteller, enda stoerre kommunist-bygninger (dvs statlige kjoepesentre og boliger, i klassisk Sovjet-stil), amerikansklignende restauranter og vakre boliger fra kolonitiden.

Siste dagen skal nytes paa Havannas strender. Til de som maatte lure, saa har jeg ogsaa denne gangen latt skjegget gro, og for foeste gang ogsaa barten. Foeler meg litt som Che, om enn med noe mer roedfarget haarvekst. Fredag gaar flyet til Frankfurt, og jeg er i Norge loerdag ettermiddag.

Hasta pronto, Noruega.

 

 

Reisen har vært både spennende, lærerik og morsom. De tre landene var rimelig forskjellige, særlig Cuba. Jeg likte spesielt godt Bocas del Toro og anbefaler en reise dit. Autentisk, annerledes, trygt, avslappet og nok av ting å gjøre. Å backpacke alene var en ny og interessant opplevelse, som jeg har lært en del av. Det er lett å bli kjent med folk når en bor på hosteller, så det tilbringes uansett ikke mye tid alene. Spanskferdighetene har kommet seg noe, spesielt etter oppholdet på Cuba, der jeg snakket mye på spansk med familiene jeg bodde hos. Ser allerede frem til neste reise, hvor enn i verden det måtte bli.

h1

Trinidad

19.11.12

Lever godt i annerledeslandet Cuba. Jeg er i Trinidad, en liten by 4-5 timer soer-oest for Havanna. Stedet er vakkert, med mange bygninger fra kolonitiden og vakre strender. Bor hos en hyggelig familie med takterasse og gode middager. I gaar var jeg paa ridetur ut til en av fossene i fjellene like ved byen. Vakker natur, og det var goey aa enda en gang vaere paa hesteryggen. Folk her er vennligere enn i Havanna og det er lettere aa komme i kontakt og stille spoersmaal. Jeg har besoekt et museum for historien om de kontrarevolusjonaere som befant seg i dette omraadet, ifoelge regimet betalt av USA og under navnet bandittene. Litt interessant, men fikk mer ut av utsikten fra klokketaarnet enn museet i seg selv. Strendene er om mulig enda vakrere her enn i Havanna, selv om turistpreget ogsaa er stoerre, med store hotellkomplekser som omringer de fineste strendene.

I morgen reiser jeg tilbake til Havanna og fredag baerer det tilbake til Norge. Dessverre temmelig umulig aa laste opp bilder her, naar internett er svaert tregt, selv paa den eneste internettkafeen. I casa’et jeg bor i har de ogsaa internett, men med telefontilkobling er det naermest ubrukelig tregt. Cuba er en reise tilbake i tid, ogsaa tenkologisk. Her brukes hustelefonen flittig, mens saerdeles faa har internett hjemme. Ingen sider er sperret her, i motsetning til for eksempel i Kina. Likevel er informasjonen utilgjengelig for cubanere flest, naar de verken har nett hjemme og er dyrt paa kafeene, som det ogsaa er veldig faa av.

 

h1

Havanna

14.11.12

Jeg er naa i Havanna. Livet er godt i den kommunistiske staten. Her er alt svaert annerledes. Baade fra Norge og Costa Rica. Det foerste moetet med byen kan vanskelig beskrives. Stemningen ligner lite paa andre steder jeg har vaert, og det er en opplevelse bare aa gaa rundt i gatene. Paa vei inn til byen ble jeg moett med flere skilter med store bilder av Castroene, Che og andre helter for den cubanske stat. Inni i byen er det relativt lett aa finne fram blant de trange gatene, samtidig som jeg blir slaatt av hvor nedslitt alt er. Saa godt som hver eneste bygning i Havana Vieja (hvor jeg bor hos en hyggelig, gammel dame, med egen veranda og frokost) har sett mye bedre dager. Dette har ogsaa sin skjarm, og gir byen et eget utseende. Overalt er det folk, og mange spoer om en trenger taxi eller sex. Den stoerste forskjellen fra Panama og Costa Rica er, litt lite overraskende, den uteblivende amerikaniseringen. Mens det i San Jose og Panama City kryr av amerikanske kjeder og produkter er det eneste amerikanske her bilene fra 50-tallet, som er omtrent like tallfulle som en forestiller seg. Byen passer generelt forestillingene en gjoer seg, selv om fattigdommen tilsynelatende er stoerre enn jeg saa for meg, illustrert av aapenbar prostitusjon i dagslys, koer for mat og mangel paa ressurser foroevrig. Likevel uteblir uteliggerne og jeg foeler meg langt tryggere i gatene her enn i Costa Rica, hard kriminalitet skal visstnok vare minimal i Havanna. Det er lett aa komme i prat med folk, og saa lenge en unngaar de mest paatrengende selgerne er folk hyggelige.

I dag besoekte jeg revolusjonsmuseet. Det var overdrevent detaljorientert, men likefullt verdt et besoek. Inspirert av museet kjoepte jeg en bok av og om Che Guevara. I morgen planlegger jeg aa besoeke en strand og helgen tenker jeg aa tilbringe i Trinidad, foer jeg kommer tilbake til Havanna.

Cuba er med andre ord interessant og spennende, og jeg tror det er et ubegrenset antall dager jeg kunne brukt paa Havannas gater. Forresten: Det perfekte cubanske oeyeblikk der en sitter i andre etasje av en restaurant med sigar i haanden, et glass brun rom foran seg og med utsikt mot Havannas gater.