Mine tre hovedgrunner til generelt å stemme Arbeiderpartiet, også i dette valget.

1.Arbeiderpartiet prioriterer de rette tingene. Bedre skole, eldreomsorg og kollektivtilbud foran skattekutt og bompengenekt.

2. Arbeiderpartiet står på rett side av den politiske skalaen. Det vil si at de støtter arbeidernes rettigheter, og er opptatt av å inkludere alle i arbeidslivet.

3. Arbeiderpartiet fører en langsiktig, ansvarlig politikk både lokalt og nasjonalt, gjennom å ikke privatisere og ikke bruke over evne, men heller sikre framtiden gjennom rettferdig politikk.

Mine tre hovedgrunner til å stemme Arbeiderpartiet i Akershus

1. Arbeiderpartiet vil prioritere kollektivtrafikk. Månedskortet for ungdom skal ned til 250,- og for studenter ned til 350,-.

2. Arbeiderpartiet vil ikke putte pengene på bok, slik posisjonen gjør, men bruke dem på skole og kollektivtrafikk.

3. Arbeiderpartiet vil beholde skolestrukturen, fremfor å flytte yrkesfagene til utkantene.

Mine tre hovedgrunner til å stemme Arbeiderpartiet i Ullensaker

1. Arbeiderpartiet vil prioritere et godt fritidstilbud til ungdom på Jessheim, også for de som ikke driver med idrett eller er religiøse.

2. Arbeiderpartiet vil ikke tillate byggingen av en kristen privatskole på Jessheim, og mener en fellesskole for alle gir de beste resultatene for individene og samfunnet.

3. Arbeiderpartiet vil ta kontrollen over Ullensakers gjeld, og beholde offentlig drift og eierskap av grunnleggende velferdstjenester.

Vel hjemme i Norge vil jeg si det har vært en stor opplevelse å reise med den transsibirske jernbane. Det er en tøff tur, både fysisk, språklig og tålmodighetsmessig. Likevel er det absolutt noe eget å reise langs denne linjen. Høydepunktene på turen må sies å være oppholdet hos nomadene i Mongolia, øya i Bajkalsjøen, Den røde plass i Moskva og maten i Kina.

Etter en times kjoering ble vi servert lunch og melke-te, og det skulle visst ikke bli foerste gangen. Derfra bar det videre paa heste. Foerste gang paa hesterygg for min del, og det var en artig opplevelse. Hestene loep bra over de mongolske slettene, i straalende sol. Min reisekompis presterte aa bli kastet av hesten, men overlevde tross noen skrubbsaar.

Deretter besoekte vi en nomadefamilie, fikk servert melke-te igjen. Det viser seg at nomadene stort sett lever av melkeprodukter og kjoett. Hyggelige folk. Besoekte ogsaa et buddhistisk kloster i fjellsiden.

Natten skulle vi tilbringe hos en annen nomadefamilie. Der hjalp vi ogsaa til med aa gjeite og melke gjeitene. Ikke saa lett som det ser ut som. Folk er veldig gjestfrie, og serverer store mengder mat. Dessverre alltid med melke-te til. Guttungden i familien hadde ekstreme mengder energi, saa vi saa oss noedt til aa slite han ut med litt fotball paa sletta.

Naturen var fantastisk, menneskene smilende og maten interessant. Artig aa se hvordan de mongolske nomadene lever, ikke helt ulikt hvordan de levde paa Djengis Khans tid. Apropos Khanen, var vi og besoekte en enorm statue av han idag. Fortsatt en folkehelt i dette landet.

I morgen reiser vi til Beijing, siste stopp!

Togturen var grei, og gikk fort selv om det var to netter. Vi moette de foerste fra skandinavia paa turen, baade fra Danmark og Sverige. Paa dette toget var det langt flere backpackere enn tidligere. Passkontrollen i Russland brukte omtrent 5 timer, der 3 foerste var aa vente paa at de skulle komme og sjekke passene. Ganske meningsloest. Brukte vel en times tid eller noe i Mongolia ogsaa.

Siste dagen i Irkutsk foere vi dro var behagelig, kjempefint vaer. Brukte mesteparten av tida paa aa faa litt sol i en park.

Ulan Bator virker saa langt som en merkelig by. Gleder meg til aa se mer av den. Har sett flere mennesker smile i loepet av 3 timer her enn vi gjorde i hele Russland (nesten sant). Er spent paa hva Djengis Khans hjemland har aa by paa!

Vi valgte aa dra ut til den stoerste oeya i Bajkalsjoen. Turen skulle ta omkring 6 timer i minibuss. Likevel klarte vi aa bruke nesten 11 timer. Det startet med at vi maatte vente en time paa ei dame som kom for sent. Tydeligvis ikke slik at for sent er for sent i Russland. Derfra gikk bilturen greit en stund, selv om sjoefoeren kjoerte som en idiot. Til slutt klarte han aa kjoere bilen fort nok over en hump til aa oedelegge den, slik at vi ble strandet i midten av naermest ingenting i nesten to timer, i vente paa en ny bil fra Irkutsk. Den nye bilen kom, veiene ble enda daarlige. Deretter tok vi ferja til oeya, og kjoerte nesten en time paa ekstremt daarlige veier der ogsaa. Likevel var det verdt det. Utsikten var fantastisk.

Vel fremme paa Olgas place blir det servert lunch kl 19 og middag kl 20. Midt i blinken. Vi ble litt kjent med et engelsk par, og tok et par oel i solnedgangen ved stranda i landsbyen vi bodde i. I landsbyen var det omtrent like mange kuer som mennesker, og like mange hunder som baade mennesker og kyr tilsammen.

Igaar gikk jeg og Alex en lang tur, foerst forbi fjell, deretter over en lang strand, med kuer her og der, saa gjennom skogen og til slutt over slettelandskap. Virkelig nydelig utsikt over sjoen og fjellene paa andre siden. Bildene faar fortelle resten av historien.

3 netter paa tog mellom Jekaterinburg og Irkutsk. Det er lenge. Jaevlig lenge. Og det er tullete, sinnsykt langt. Heldigvis havnet vi i kupe med et hyggelig russisk par. Paa denne togturen fikk vi den virkelige foelelsen av den transsibirske jernbane. Togkvaliteten var som forventet, temmelig lav. Likevel var stemningen god, og det var slik som guideboekene sier. Vaare kupevenner, Oleg og Anja, delte baade oel, vodka, agurk, poelser og alt mulig annet de hadde med seg. For aa vise vaar takknemlighet delte vi ogsaa vaar vodka med dem. Oleg var en erfaren vodkadrikker, men jeg og Alex klarte aa drikke vodka med han til han sovnet. Restaurantvognen var ikke mye aa skryte av, men Borschen (russisk suppe) var god. Alt for aa slippe toert broed og sylteagurk, som foroevrig har blitt min reisekompanjongs nye favoritt.

Maten i Russland er ganske god. Mye supper, pannekakegreier og broed med kjoettdeig, potet eller poelser. Restaurantene er aalreite, spesielt naar vi foelger anbefalingene i Lonly Planet-guiden. Prisnivaaet er bedre etter vi dro fra Moskva.

Ellers gikk mye av tiden paa toget til aa lese bok, glede seg til neste maaltid, stirre tomt ut av vinduet, hoere paa dunkelydene til toget og forsoeke aa sove litt. Ikke det letteste naar Oleg viste seg aa vaere en snorker av klasse. Vi ble rimelig godt kjent med dem paa veien, selv om deres engelsk ikke var den beste. Man kommer rimelig langt med lange forklaringer, tegnespraak og miming bare man har tid nok. Og det hadde vi. De var begge sent i 20-aara, gift og kom fra familiebesoek i Mosvka. Hakket galere enn oss, valgte de aa reise direkte fra Moskva til et stykke forbi Irkutsk.

Siste dagen i Jekaterinburg, foer vi satte oss paa toget, var bra. Fikk et litt bedre inntrykk av byen. Vi forlot vaart saere hostell, og fant oss istedet byens verste hotell. Det var en stor forbedring for hostell-vante Berg & Barg. Lange, triste ganger, et grusomt toalett og fellesdusj beskriver hotellet paa en god maate. Og wifi. Det viser seg at hele Russland har wifi. Og at ingen snakker engelsk. Russisk-kunnskapene og kyrilliskforstaaelsen begynner dermed aa naerme seg et akseptabelt turist-nivaa. Vel, det var kanskje litt aa ta i, men det funker.

Irkutsk er saa langt bra, kom for ikke mange timer side. Tok foerste taxi til hostellet, der vi moette en jente som snakket flytende (!) engelsk, imponerende. Vi faar se hva denne byen bringer, og vi tenker oss ta en tur til Bajkal-sjoen en dag eller to. Blir godt aa se noe annet enn togkupe og by.

To og et halvt doegn paa tog er ikke helt aa anbefale, men likevel en opplevelse for livet.

Internett-pc paa hostellet, saa skal se om jeg faar fiksa noen bilder i loepet av dagen.

Godt plassert paa toget.

Engelskkunnskapene er svaert daarlige, men det var forsaavidt forventa. Men det ordner seg alltid, og lukke oyenene og se hva du faar-metoden funker allitids paa restaurant. Driver og sprengpugger det kyrilliske alfabet, slik at vi i det minste kan matche guideboka og skiltene.

Vel fremme i Jekaterinburg finner vi oss en taxi, og ber han ta oss til det eneste hostellet vi har funnet paa internett i Jekaterinburg. Lonely Planet nevnte ingen hosteller i Jekaterinburg, og naar vi kommer fram skjoenner vi hvorfor. I dette oeyeblikk sitter vi i 10. etasje i en boligblokk, et stykke fra sentrum paa Euorpe Asia Ekaterinburg Hostel, der vi ogsaa er de eneste gjestene. De to som driver hostellet ser ut til a bo her, og kvaliteten kunne vel vaert bedre for aa si det slik. Men vi er treotte, saa orket ikke finne noe annet.

Neste blir mat!

Paa plass ved City Pond i Jekaterinburg.

Moskva er en spennende by. Ganske annerledes enn jeg forestilte meg, men likefullt, en by jeg vil anbefale aa besoeke. Spennende krokete kater og en katoisk metro er foersteinntrykket av byen. Dette er foerste gang med kontakt med de hjemme siden jeg dro, telefonen har ikke fungert siden vi landa her.

Vi brukte mildt sagt litt tid paa aa finne hostellet, som ligger vegg i vegg med en blaa kirke. Dette var foroevrig det meste av veibeskrivelse vi hadde. Saa vi gikk rundt og rundt for aa finne denne blaa kirka. Etter en stund fant vi ut at vi lette ved helt feil tbanestasjon, og beveget oss videre. Etter en del timer fant vi fram, og hostellet er ganske saa aalreit. Vi deler rom med ei russisk og ei tysk jente, som begge er hyggelige og har vist oss deler av Moskva.

Idag var vi og saa Lenin. Han ligger plassert i en slags glassmonter, og ser skremmende levende ut. Artige greier. Dette laa paa den Roede plass, som er ganske lik det en har sett paa tv. Kan se for meg militaerparader og tanks paa plassen. Etterpaa stakk vi inn til Kreml, der det viste seg aa vaere masse kirker, og et avstengt omraade der Medvedjev og hans kamerater holder til. Metroen fungerer fint i Moskva, og tar oss effektivt fram. Tar litt tid aa finne fram naar absolutt alt er skilta paa kyrillisk, men begynner aa bli lettere naa. Hjelper aa bli kjent med folk som kan litt russisk, og at folk i Moskva er veldig hjelpsomme.

I morra baerer det videre til Jekaterinburg, og toget bruker litt over et doegn. Skal se om jeg faar lagt ut bilder seinere.

Ved Kreml med vaar tyske venninne.

Doz vadanya!

Radikal opppstart og styringsdebatt

Tirsdag 8. februar var det oppstartsmøte av Radikalt økonominettverks studentlag. Ideen er å arrangere faglige debatter i tilknytning til studiene. I tråd med dette inviterte det nye studentlaget til debatt om styring i offentlig sektor. Representanter fra Manifest, Civita og to professorer tok plass i panelet, der diskusjonen forble saklig og interessant.

Radikalt økonominettverk er allerede kjent blant mange, og deres hovedoppgave består i å bringe nye fakta og analyser på bordet i den offentlige debatten. Nettverket beskriver seg selv som «en organisasjon som med grunnlag i økonomisk kunnskap av høy kvalitet skal belyse aktuelle samfunnsmessige tema og forsyne den politiske venstresiden i Norge med vurderinger, begrunnelser og argumenter som er samfunnsøkonomisk fundert».

Ideen med å starte opp på Blindern er, ifølge styremedlem i Radikalt økonominettverk Fredrikke Gjestvang, at styret «mener det er et behov for aktuelle, fagrelaterte debatter for økonomistudentene på Blindern. Dette vil kunne øke engasjementet og bli et bindeledd mellom studenter og forskere». Den nye studentforeningen på Økonomisk institutt vil primært jobbe med debattarrangementer i tiden som kommer, men medlemmene ser også muligheten for å utvide fokus etter hvert.

I tilknytning til oppstarten av studentlaget lanserte Radikalt økonominettverk en ny utgave av tidsskriftet RØST. Der skrives det om utfordringer for det norske samfunnet fra forskjellige økonomers synspunkt, med forankring fra forskningsarbeid. Tema for dagens nummer var offentlig styring, og debatten fant sted for å sette fokus på nettopp dette.

Offentlig styring
I et nesten fullsatt auditorium sitter samfunnsøkonomistudentene klare. Panelet består av Magnus Marsdal, utreder fra Manifest, Eirik Villeman Vinje, samfunnsøkonom ved Civita, Tor Saglie, professor i statsvitenskap og Kalle Moene, professor i samfunnsøkonomi. Saglie har også vært direktør i NAV, i tillegg til en hel rekke andre verv i offentlig forvaltning. En kan allerede før debattens start ane en uenighet mellom representantene fra Manifest og Civita, som på mange måter er venstresidens og høyresidens tankesmier.

Ordstyrer Axel Nerdrum gir innblikk i hovedproblemstillingene for debatten, nemlig «Hvordan kan offentlig sektor bli mer effektiv, og bør den bli det? Er New Public Management (NPM) løsningen eller roten til alt ondt? Fungerer anbudsløsninger, og hvordan fungerer incentivstyringen i helsesektoren?».For de som ikke kjenner til NPM, er dette en retning innen offentlig styring med utspring fra 80-tallet. Innen retningen tillegges incentivstyring, anbudsløsninger, målstyring og brukervalg stor betydning.

Saglie får åpne debatten, med sine nære erfaringer med effektivisering og endringer i offentlig sektor. I statsvitenskapsprofessorenes beskrivelse av utviklingen innenfor NPM legges det vekt på at dette både har vært ideologisk ønsket og reelt nødvendig. Videre hevder Saglie at det har blitt «privatisert for privatiseringens skyld», men at «ideologi likevel har spilt en begrenset rolle». De styringsrelaterte overbelastningene offentlig sektor opplevde på 70- og 80-tallet fremtvang institusjonelle endringer.

Deretter går ordet til Marsdal fra Manifest. Han åpner sin fem-minutters innledning med å trekke en parallell til tv-serien «the Wire», der etterforskernes resultater måles etter oppklaringsgrad. Slike enkle ordninger mener Manifest-utrederen ofte kan gi feil incentiver. Fokuset ligger i hvordan arbeidstakere blir tvunget til å jobbe for å bedre en statistikk, fremfor sin yrkesstolthet. «Kunnskap opphører å være fellesressurs», er ifølge Marsdal konsekvensen av overdreven tiltro til NPM.

Derfra fortsetter Vinje fra Civita med et moderat forsvar av enkelte elementer i NPM. Han hevder at det er store utfordringer i offentlig sektor. Videre hevder Civita- økonomen at ideologien bak NPM i Norge kommer fra Arbeiderpartiet. Vinje oppfatter selv at han har en «pragmatisk tilnærming», gjennom blant annet å kritisere hvordan det kan måles for mye på områder, som ikke nødvendigvis er de mest relevante. I slike tilfeller blir ikke styringsinstrumentet alltid like godt.

Videre tar Moene ordet ved å begynne og fortelle at han kjenner flere statsvitere enn økonomer som forsvarer NPM. Økonomiprofessorens hovedkritikk mot NPM består i at styringsformen «verken er new eller public». Med dette mener han at lignende prosjekter ble forsøkt i Sovjet, gjennom markedsetterligninger og incentivordninger. Denne typen incentivstyring mener han også finnes i like stor grad i privat sektor. Resultatene har etter Moenes oppfatning vært dårlige.

Et annet moment professoren trekker frem er hvordan indre og ytre belønning kan være motstridende. Det vil si at en kan få ytre finansiell belønning for noe,
men at medmenneskelighet og faglig stolthet kan være motstridende til denne ytre belønningen. Dermed kan det føre til tillitsbrudd og utvanning av normer.

Debatten fortsetter med spørsmål fra ordstyrer og replikkveksling innad i panelet. Diskusjonen tar aldri helt fyr, til tross for enkelte forsøk fra Marsdal på å sette ting litt på spissen. Det hele foregår i siviliserte former, fra fire fagbaserte debattanter. Moene gir en interessant vinkling ved å mene at incentiver fungerer for sterkt der belønningen kommer. Dersom arbeiderne ikke har tillit, vil det dermed kunne gå utover arbeidet, der det ikke gis direkte belønningen. Troen på at det finnes én løsning for alle deler av offentlig sektor, mener han er naiv.

Sist på programmet er spørsmål fra salen om blant annet sykehusmodellen, arbeiderne under NPM, resultatstyring og faglig forankring. I løpet av svarrunden forteller Marsdal om det han kaller «bedøk- imperialismen». Vinje, på sin side, mener velfungerende markeder gir alternativer for de ansatte, mens Sagliefremhever at det er på tide å legge ned de regionale helseforetakene.

Den tidligere Nav-direktøren avslutter en interessant debatt med en oppfordring til samfunnsøkonomer og statsvitere om å finne ut hvordan incentivordninger og offentlig styring kan bli bedre.

Nummeret kan leses i sin helhet her: Observator (2011, 1)