Synet på innvandring

Debatten rundt innvandring- og integreringsspørsmål er ofte preget av et stigmatiserende syn på mennesker av en annen etnisk bakgrunn. Jeg henviser blant annet til: “Innvandrere fare for demokratiet”. I mediebildet er det i høy grad det negative rundt innvandring som kommer til overflaten og får spaleplass. Dette gjelder i spesielt stor grad de mer tabloide avisene. Et slikt fokus på negative sider ved innvandring er med på å skape en negativ holdning blant en del i befolkningen.

Det er uten tvil et paradoks at de som er mest positive til innvandring, er den delen av befolkningen som bor der andelen med annen etnisk bakgrunn er størst. Motstanden mot innvandring finnes i langt større grad i områder der det finnes lite innvandrere, og dette tyder etter min mening på at det er fordommer og mangel på kjennskap som preger en del personers meninger i denne saken. En skulle etter det mediebildet fremstiller, tro at de som var nærmest “de utallige voldtektene begått av asylsøkere i Oslo” og som “plages av tiggerstrømmen fra Øst-Europa” var de som var mest negative til innvandring, men det er faktisk helt motsatt.

Jeg mener selv det ville vært et svært mye kjedeligere og ensformig Norge uten innvandring, og er særdeles positiv til fenomenet. Dersom du spiser sushi eller kebab og setter pris på at det er nok arbeidskraft, bør du føle deg truffet. Uten innvandring ville nye impulser uteblitt, og det ville vært mangel på arbeidskraft, som ville ført til økte priser. Det er fortsatt viktig å sørge for en god integrering av nyankommede, men det er ikke slik at en bør sette innvandrere i en gruppe, og fremheve det negative. Forskjellene er store mellom de forskjellige innvandrergruppene, men dette er også en form for gruppetenkning. Det er for eksempel verken riktig eller fører ikke til bedre integrering å tro at hver eneste somalier bruker khat og er arbeidsledig.

Jeg mener en bør få opp øynene og ha et mer nyansert syn på innvandring. Det er viktig å se individene og menneskene, fremfor å gruppere og kategorisere. Norge hadde ikke vært et særlig interessant land å bo uten mennesker med forskjellig bakgrunn, og det er særdeles positivt for å skape et internasjonalt perspektiv og åpent menneskesyn blant de som møtes med forskjellig bakgrunn.

Norge har etter hva jeg mener også et spesielt ansvar til å ta imot innvandrere. Vi har et velfungerende land, som i noen grad kan tilskrive vår ekstreme rikdom en naturressurs. Dette er i stor grad flaks, og vi bør derfor hjelpe de som har vært mindre heldige i det inernasjonale lotteriet. I tillegg er det flere mennesker på flukt i verden enn noen gang (se blant annet Rekordmange mennesker på flukt). Noen av disse flykter også på grunn av klimaendringer, som Norge har vært med på å forårsake. Andre flykter fra krigen i Afghanistan, der Norge også har vært delaktige.

Jeg er stolt av å bo i byen i Norge med høyest andel av mennesker med flerkulturell bakgrunn. Det gir Oslo et spennende internasjonalt preg, og skaper fantastiske muligheter for å skaffe nye impulser og en interessant hverdag.

Skolepolitikk

AUF i Akershus vedtok et skolemanifest på årsmøtet med mye god skolepolitikk. Jeg vil her skrive litt om noen skolepolitiske saker jeg mener er viktig å fokusere på fremover. Lesere må gjerne komme med innspill, når jeg kommer til å arbeide noe med skolepolitikk fremover, blant annet gjennom skoleutvalget i AUF i Akershus. Vil også presisere at dette er mine meninger, og ikke nødvendigvis AUFs.

For det første mener jeg det er viktig å sette fokus på det store frafallet på videregående skole. Dette er særdeles viktig, når det viser seg at opp mot 1 av 3 ikke fullfører videreågende opplæring. Problemet er alvorlig. Jeg mener personlig at mange av problemene ligger i ungdomsskolen, der mange ikke får god nok oppfølging. Det er selvfølgelig vanskelig med et godt tilpasset opplegg når elever med svært forskjellig faglig kompetanse går i samme klasse, men jeg mener dette likevel er forsvarlig og viktig. Jeg er redd det vil gå utover sosial kompetanse og de like mulighetene i Norge dersom det i større grad deles opp i klasser etter nivå. Utfordringen blir dermed å gi en tilpasset undervisning for elevene på ungdomsskolen innenfor det nåværende klassesystemet. For å kunne gjennomføre dette mener jeg det er særdeles viktig å øke antall lærere pr elev på ungdomsskolenivå spesielt.

Heldagsskolen er et vedtatt mål for AUF, og jeg mener dette er en viktig sak å kjempe for, blant annet fordi det utjevner forskjellene mellom barn med høyt-og lavt utdannede foreldre. Lengre skoledag vil også kunne gjøre elevene bedre, ettersom de vil kunne få mer kvalifisert hjelp til leksene. Heldagsskolen er et kostbart prosjekt, men et innføring over tid bør være mulig.

Innenfor høyere utdanning mener jeg regjeringen har sviktet mest. Arbeiderpartiet har i sitt program at de ønsker 11 måneders studiefinansiering, men fortsatt er ikke dette på plass. Dette er en viktig for studenter, ettersom mange også studerer langt inn i juni. Jeg mener også det bør være et mål med et høyere antall heltidsstudenter, fordi jeg mener for mye jobbing ved siden av studiene går ut over kvaliteten på det en gjør. Derfor bør også det generelle lånet og stipendet økes.

En annen problemstilling fra høyre utdanning er mangelen på frie midler til universitetene. Det er viktig å beholde kvaliteten i de norske breddeuniversitetene, og det er derfor ikke nok å kun øke de øremerkede tilskuddene til spesielle forskningsprosjekter. Universitetene bør også selv bli flinkere til å oppfordre sine forskere til å ta undervisningen mer seriøst, da det er et stort problem med lite engasjement blant foreleserne. Oppfølgingen av studenter ved universitetet er også fraværende. Frie midler til universitetene er også viktig for at de selv kan velge hva slags forskning de ønsker å prioritere, da det er slik at forskning i stor grad blir god når den gjøres av forskere som har en spesiell interesse og talent innenfor område, og dette kan en ikke vite på forhånd hvilke områder vil gjelde.

Personvern og overvåkning

Personvern er en viktig sak som ofte taper i kampen mot sikkerhetshensyn. Denne utviklingen har spesielt fått fart etter 11. september 2001. Sikkerherhetstiltak som tidligere ble sett på som personvernsbrudd er blitt legitimert i terrorbeskyttelsens navn. Dette mener jeg er et stort problem, og jeg vil rette søkelys mot noen saker som angår personvern og overvåkning.

Datalagringsdirektivet som etter planen skal innføres i Norge møter heldigvis stor motstand. I hovedsak går det ut på at det skal gis lov å lagre informasjon om all teknologisk kontakt mellom personer, blant annet hvor de befinner seg og når kontakten var, men ikke selve innholdet. Selv EU-parti nummer én, Høyre, har ved flere anledninger den siste tiden hatt fremtredende personer som går hardt ut mot direktivet. Jeg mener at så lenge en har reservasjonsretten er det ingen god grunn til ikke å forsøke og stoppe et slikt direktiv. Det er etter min mening svært tvilsomt at EU vil ønske og stanse EØS-avtalen kun fordi vi ikke vil implentere en slik lov. Dessverre tyder lite på at Arbeiderpartiet vil snu i denne saken.

Dette ene direktivet er i seg selv ikke det mest skremmende. Det er kun en del av en større utvikling som bør få mye større oppmerksomhet. Likevel fører utviklingen til at debatten rundt datalagringsdirektivet blir viktig, og gir saken en mer prinsipiell karakter. Overvåkning er generelt et problem, og selv om det kan ha en preventiv effekt i forhold til vold og lignende lovbrudd, mener jeg det er stort problem at samfunnsutsviklingen beveger seg mot et samfunn der kameraer i større og større grad preget det offentlige rom. Ryggmargrefleksen slår til når jeg hører om hvor stor del av der vi beveger oss er overvåket.

Flyplassikkerhet er også blitt en temmelig stor diskusjon. Jeg seg absolutt nødvendigheten av høyere sikkerhet ved flyplasser enn andre steder, men dersom det er slik at en gruppe virkelig ønsker å utføre et terrorangrep, vil de til slutt få det til, uavhengig av sikkerhetstiltak. Min personlige erfaring fra jobb på flyplass er at sikkerheten aldri vil kunne bli god nok, og at det til daglig virker nytteløst å skulle øke sikkerheten ytterligere, både når sannsynligheten for terror er liten, og muligheten for å lykkes alltid vil kunne være der.

En del tenker muligens «hva er galt med overvåking, når jeg ikke gjør noe galt?». Til disse vil jeg svare at problemet ligger mer i verdien av å slippe og måtte føle seg glodd på i nakken, og at et overvåket samfunn ikke nødvendigvis gir mindre vold og problemer. De underliggende årsakene til vold og hærverk vil ikke reduseres ved økt overvåkning, og jeg mener det heller bør være en offentlig oppgave og gjøre at mennesker generelt avstår fra vold, uavhengig om de er overvåket eller ikke. Det er også en prinsippsak at atferd som strider mot samfunnets generelle syn ikke bør gripes inn mot, med mindre det skader andre i samfunnet. Ved overvåkning vil respektmangelen for personvernet kunne bli større, i tillegg til at masseovervåking er et overtramp i seg selv. Frihet er en menneskerettighet, og da bør ikke individet innskrenkes til et sosialt avvik som skal overvåkes med usynlige kameraer. Som god sosialdemokrat må jeg også nevne at individets frihet består i mer enn å ha lov til og velge, fordi det like mye handler om en reell mulighet til å velge. Dette er et viktig poeng i forhold til at skolen bør være offentlig, men er ikke noe argument for økt overvåkning og manglende respekt for personvern.

Det er et problem når partier på ytre-høyresiden av norsk og internasjonal politikk får styre skremselsbildet. Frykten for terrorister og mennesker av annen etnisk opprinnelse gir krutt til deres propaganda for et strengere samfunn, der også overvåkning vil kunne spille en stor rolle. Jeg vil blant annet nevne Demokratenes forslag om å DNA-registrere alle i Norge, slik at en kan ha oversikt over alle som oppholder seg her til enhver tid og kunne dømme flere kriminelle ved hjelp av DNA. Grøss og gru.

Boken George Orwell skrev i 1949 med navnet 1984, som omhandlet overvåkning i et autoritært samfunn, er fortsatt skremmende aktuell i dag.

Handel og landbrukspolitikk

Internasjonal handel har gjennom lang tid vært med på å bygge opp den globaliserte verdenen vi har i dag. Det har vært helt nødvendig for å kunne ha den sterke økonomiske veksten mange har opplevd.

Økonomisk teori forteller oss blant annet om komparative fortrinn, “oppfunnet” av David Ricardo. Det går i hovedsak ut på at et land bør produsere det det er relativt best egnet til å produsere. For eksempel bør Norge produsere fisk og Sverige biler etter denne teorien, når Sverige har en fungerende industri og Norge store fiskeressurser. Det som ofte overses er at det handler om hva et land er relativt best til å produsere, slik at dersom Sverige var best til å produsere både biler og fisk, men produserte biler enda mer effektivt i forhold til Norge enn de produserte fisk, burde fortsatt Norge satse på fiskeproduksjon, selv om svenskene i dette eksempelet var flinkere til nettopp det.

Teorien er en sterk forenkling av virkeligheten, men viser likevel et viktig poeng. Det er nemelig slik at begge landene som handler med hverandre har mulighet til å tjene på det, uten at det skal gå utover den andre. Dette kan begrunnes temmelig enkelt ved et diagram, som jeg heller oppfordrer til å lese mer om her: http://no.wikipedia.org/wiki/Komparative_fortrinn

Denne teorien har hatt stor betydning, mye på grunn av dens enklelhet. Det er likevel verdt å nevne at finnes flere aspekter enn det teorien forteller om. Blant annet går det på tilpasningen. Dersom et land skal legge om fra fiskeproduksjon til bilproduksjon krever det mye tid, og det vil kunne skape stor arbeidsledighet blant fiskeprodusentene. Derfor motsetter ofte produsentene og arbeiderne innenfor slik produksjon seg ofte internasjonal handel, og mener det er urettferdig. Arbeidsledigheten er selvfølgelig et problem på kort sikt, men det optimale er om landet kan tilpasse seg den internasjonale handelen over tid, fordi det vil føre til lavere priser på det landet ikke klarer å produsere like effektivt som utlandet, og det kan gjøre at landet har mulighet til å tilpasse seg konkurransen bedre ved å finne noe de er mer egnet til å produsere.

Norges landbrukspolitikk bygger blant annet på at vi ønsker å i stor grad være selvforsynt av matvarer, at vi ønsker å bevare en spredt bosetning, at vi mener det bør være norske bønder og at det er viktig for å forhindre gjenngroing av naturen.

Disse hensynene står i motsetning til at vi kunne fått billigere mat ved å øke importen og redusere vår egen produksjon. Samtidig mener jeg det er temmelig dobbeltmoralistisk av i-land å ønske at u-land skal oppgi sine egne handelsbarrierer og få slutt på toll, samtidig som de har sterke handelsbarrierer på sin egen landbruksproduksjon. Dette er spesielt ille når det meste u-land har forutsetninger for å produsere innenfor et kort tidsperspektiv er landbruksprodukter. Når de ikke får solgt disse, men likevel importerer i-landenes varer, fører det til at de ikke klarer å få i stand en egen stabil produksjon. Da klarer de heller ikke få landets økonomi til å utvikle seg, og dermed gi økt levestandard. Et viktig poeng er at det er stor forskjell på å produsere jordbruksprodukter enn industriprodukter, fordi effektiviseringen av produksjon i industrien har vært og vil være mye større enn i jordbruksproduksjon, slik at u-landene muligens vil tape på handelen uansett. Dette står i sterk motsetning til det teorien om komparative fortrinn forteller, og der hører det også med i historien at et lands styrkeforhold ikke tas med i beregningene. Pressmidlene kan bestå i å være en stor militærmakt eller mulighet til å kutte viktig bistand, og kan derfor gjøre at urettferdighetene på verdensmarkedet består, når i-landene kan presse u-landene.

Det er derfor vanskelige motstridende hensyn å ta til norsk jordbrukspolitikk, der subsidier og toll på utenlandske jordbruksprodukter står sentralt. Personlig mener jeg vi kunne importert mer fra u-land, men det er også et poeng at den maten de produserer har de også bruk for selv. Spørsmålet er vanskelig, og matvaresikkerhet mener jeg er av de viktigste argumentene for jordbrukssubsidiene, fordi spredt bosetning ikke nødvendigvis bør være et mål i seg selv, men heller en måte å ta vare på naturen i Norge. Uansett hva konklusjonen blir i norsk landbrukspolitikk, er det ingen tvil om internasjonal handel i mye større grad bør foregå på u-landenes premisser, og at de muligens bør ha større mulighet til å ta toll på varer fra i-land, selv om dette skaper ineffektivitet, for å kunne ha penger til statens oppgaver og beskytte egen produksjon mens den er i startfasen.

 

Kvinnedagen

I dag er det 8. mars, og det vil si Kvinnedagen.

Det påstås stadig at likestillingen er i mål, og at utjevning mellom mann og kvinne i Norge i dag ikke er nødvendig. Dette mener jeg er en farlig holdning, fordi det fortsatt er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner. Problemet er at det er noe vanskeligere og observere forskjellene, fordi det stort sett gis lik lønn for likt arbeid. Til tross for det, er det fortsatt slik at kvinnedominerte yrker gis lavere lønn enn mannsdominerte yrker. Kvinner tjener i gjennomsnitt 85 % av menn, og dette kan ikke forklares ved at de jobber mer deltid. Hadde man tatt deltid med i beregningen, ville forskjellen vært enda større.

Det klassiske eksempelet er ingeniør versus sykepleier. De har like lang utdannelse og jobber begge i offentlig sektor. Hvorfor er det da slik at ingeniør lønnes bedre enn sykepleier? Jeg mener forklaringen i dette tilfellet hovedsakelig ligger i at ingeniører i langt større grad enn sykepleiere er etterspurt i det private markedet, og at dette fører til en høyere lønn, også når de jobber i det offentlige. Denne forklaringen kan til en viss grad legitimere høyere lønn for ingeniører, ettersom det vil være vanskelig for det offentlige å skaffe seg gode ingeniører hvis de har mye dårligere lønnsvilkår enn det en privat aktør kan tilby. Men dette er ikke hele forklaringen, fordi det også er slik at det er mye lettere å måle produksjonen til en ingeniør og kvaliteten på det som blir utført. Dette gjør at det er synlig verre å ansette en dårlig ingeniør enn en dårlig kvalifisert sykepleier. Jeg mener problemet med målbarhet i helsesektoren gjør det vanskeligere for sykepleiere å kreve høyere lønn, men at dette ikke bør være noe argument for at de ikke skal få det. Det er viktig å ha kvalitet i helsearbeidet, og dette kan man få ved å gi høyere lønninger.

Det er også et tankekors at når det blir flere menn innenfort et yrke stiger lønningene. Jeg tror dette i noen grad kommer av at menn i mindre grad enn kvinner aksepterer dårlige lønnsvilkår. Det er dermed lettere å utnytte kvinner ved å gi lavere lønninger. Slik bør det ikke være.

Kvinnedagen er fortsatt nødvendig, og det er viktig å kjempe for en utjevning i lønn mellom mannsdominerte og kvinnedominerte yrker.

Finanskrisen og høyreekstremisme

Finanskrisen er og var av de største økonomiske kollapsene i den moderne historien. Derfor skulle en tro de fleste ble mer skeptiske til høyrepartiene når deres frie markeder spiller fallit, og slettes ikke er like bærekraftige som de hevdet. Økt regulering er høyst nødvendig, men likevel vender mange seg mot ytre høyre etter en brå økonomisk nedgang.

Etter finanskrisen er høyrepartiene på fremmarsj i Europa, og spesielt har de mer ytterliggående opplevd fremgang. (Se blant annet om Europas ytre høyre på fremmarsj) Denne utviklingen minner skremmende mye om hva som skjedde etter børskrakket i 1929, da de allerede temmelig ekstreme høyrepartiene i Europa utviklet seg til å bli fascistiske og nazistiske partier, særlig i Tyskland og Italia. Disse bevegelsene spilte spesielt på fremmedfrykt, og la skylda på andre folkeslag for den økonomiske nedgangen de opplevde. Noe av det samme skjer i dag, blant annet i Storbritannia har partiet BNP, British National Party, skapt mye debatt rundt deres nationalistiske og fremmedfiendtlige politikk.

Lignende foregår i mange land i Europa, særlig i de gamle Sovjet-statene. Der er utviklingen enda mer skremmende enn i Vest-Europa, fordi disse landene harhatt et kapitalistisk system i temmelig kort tid, og deres kritiske holdning kan derfor finne reell dekning i folket. I tillegg kom demokratiet samtidig som kapitalismen i flere av de Øst-Europeiske landene, og deres nye skepsis til kapitalismen kan i verste fall gå hånd i hånd med antidemokratiske krefter. Derfor er det særdeles viktig å legge vekt på forskjellen mellom demokrati og kapitalismen, og at en ikke bør sette likhetstegn mellom det.

Til tross for en del av likhetstrekkene med krisa i 1929 er også forskjellene store. Den gangen sto kommunismen sterkt i Europa, og mange borgelige støttet fascistene i frykt for at den kommunistiske revolusjonen skulle bre seg. Noe slikt er ikke tilfellet i dag, men det er likevel grunn til å være bekymret når nasjonalistiske, fremmedfiendtlige, høyreekstreme og handelsskeptiske partier gjør brakvalg i europeiske land. Utviklingen er heller ikke like brå, for høyresiden har i økende grad preget Europa helt siden 1980-tallet.

Et annet problem som gjerne kommer etter økonimiske kriser er en økt skepsis mot internasjonal handel. Sammen med økt fremmedfiendtlighet ønsker de nasjonale politikerne gjerne å legge skylda på  ”utlandet”, og dermed argumentere for økt selvberging. Grunnleggende økonomisk teori forteller oss at dette vil kunne få svært negative følger, og at internasjonal handler er blant de viktigste faktorene for å skape varig økonomisk vekst. Derfor bør ikke landene lukke seg i frykt for nye kriser, men tvert imot satse videre på internasjonal handel, samtidig som det arbeides for bedre reguleringer av finansmarkedene. Et annet viktig poeng er at den internasjonale handelen også i større grad bør foregå på u-landenes premisser, men en økt proteksjonisme fra rike land er likevel enda mye verre.

Konklusjonen blir at det er all grunn til å føle seg stolt over ikke å ha en nasjonalistisk regjering i Norge, og at det blir minst like viktig i fremtiden å avsløre popustiske utspill fra høyresiden om innvandring og naiv markedstro. Samtidig behøves det et sterkt fokus på hva som blir konsekvensene av en strengere innvandringspolitikk, slik at mediebildet kan endres fra det utelukkende negative, til det reelle. Fremtiden til Norge og Europa står på spill, og vi må ikke lukke øynene fra de internasjonale realitetene.

Nick Griffin, leder av British National Party. Oppfordrer blant annet til å lese om innvandringpolitikken deres.

Har vi råd til velferd?

Velferdsstaten koster. Det brukes mange milliarder på gode formål fra sykelønn og uføretrygd, til kollektivtrafikk og skoler. Privat forbuk er voksende, og noe av denne veksten går på bekostning av offentlig velferd, ettersom offentlig og privat deler på de samme ressursene. Veksten i det private forbruket går i større grad til kjøp av mindre nødvendige varer enn hva det offentlige tilbyr, og min påstand er at flere og flere ser problemet med økte forskjeller mellom privat og offentlig konsum. Jeg tror derfor at mange har en høyere betalingsvillighet for økt offentlig velferd, enn for en enda større flatskjerm i stua. De ser behovet for en bedre eldreomsorg, flere lærere i skolen og økt jernebaneutbygging. Dersom betalingsvillighet i folket for offentlige tjenester er større enn betalingsvilligheten for private varer og tjenester, er det ikke bare mer rettferdig å bruke mer penger på offentlig velferd, det er også mer samfunnsøkonomisk effektivt.

Produktivitetsveksten i vareproduksjon har vært enorm, og det vil si at en trenger mindre og mindre arbeidskraft for å produsere den samme mengden av varer. Slik er det derimot ikke med tjenester, ettersom det er særdeles vanskelig å ha den samme produktivitetsveksten i tjenesteproduksjon. Feks vil det være svært vanskelig for en hjelpepleier å mate eldre mer effektivt. Ettersom det offentlig i stor grad tilbyr tjenester, vil det være nødvendig å flytte mer og mer av arbeidskraften fra vareproduserende til tjenesteytende næringer, det vil også si en økt offentlig sektor.

For å kunne ha en vekst i offentlig sektor er det nødvendig med høyere avgifter og/eller skatter, for å kunne betale for dette. Derfor mener jeg det er høyst nødvendig med økte avgifter på spesielt miljøskadelig produksjon, slik at en kan redusere det private forbruket og øke det offentlige, og dermed tilby bedre velferdstjenester og bedre jernbane.

Selvsagt har vi råd til velferd. Norge har det høyeste BNP per innbygger i verden, det forteller oss at vi produserer mest per person. Det er en myte at vi ikke har råd til dagens velferdsstat, det handler kun om prioriteringer. Selv om skatter innebærer effektivitetstap i økonomien, vil de økte avgiftene kunne være med på å få forbrukerne til å se de reelle kostnadene på miljøet av sitt forbruk, samtidig som vi kan unne oss en minst like bra velferdsstat.

Flatskjerm versus eldreomsorg

Manifest

Jeg har i dag vært på årskonferansen til Manifest og har lært en hel del om norsk arbeidsliv.

Manifest Analyse er på mange måter venstresidens motsvar til “tenketanken” Civita. Manifest er også sterkt knyttet til fagbevelgesen. Deres hovedoppgave er å spre fakta om blant annet norsk arbeidsliv til folk, både gjennom media og folkeopplysning.

Årskonferansen var interessant og svært variert, der innholdet spente fra Knut Nærum og folkemusikk fra Eidsvoll, til debatt mellom NHO og LO.

Manifest er basert noe lenger til venstre enn mitt eget grunnsyn, men det er likevel absolutt verdt å merke seg hva de forteller. Deres opplysning bygger på godt dokumentert fakta, og er med å på å gi nye argumenter til venstresiden, samtidig som de har mulighet til å prege den langsiktige tankeutviklingen til befolkningen.

Som Manifest legger vekt på, har det nyliberalismen vært en sterk ideologisk drivkraft siden 1980-tallet, og de håper på å kunne være med på å snu trenden, slik at folk ser de reelle faktaene. Dette skal gjøre at vi blant annet ikke blir lurt til å tro at Norge er blitt sykere enn før, i betydningen av økt sykefravær, og minner oss på at Norge ligger i toppen av verden innen sysselsettingsandel.

Jeg håper Manifest vil fortsette sitt gode arbeid, og at de skaffer seg mer midler, slik at de kan bli en reell motvekt til høyresidens tankespredere.